Alltid

Det er to innganger
til hjertet mitt -
en fra nord
og en fra sør.
Når det blåser
stiv kuling
fra Skagerrak
er en av dem
alltid
i le
- for deg.

Ti ting om meg…

…kan høres ut som ei sliten fagbok som du aldri ville ønske å åpne. Beklager så meget, men altså, Fru Storlien har utfordret meg til å gjennomføre denne lista og da får dere bare lide dere igjennom:
1. Jeg bruker 36 (til nød 37) i skostørrelse og i sommer har Eldstemann Vampyr fått så store føtter at jeg ikke lenger kan smuglåne skoene hans.
2. Jeg er en samler. Jeg samler på gamle ting, på knapper, på pinner, på skjell, på bøker, på på på… Vel, alt jeg kan samle på som jeg kan få bruk for en gang. Vel, huset vårt har sort of shrinked, kan man si…
3. Jeg kan sitte stille på et vakkert sted i naturen i timer om gangen. Bare se, lukte, nyte og observere. Samle, lagre og arkivere.
4. Jeg var ingen grei lillesøster. Tusjet på det fine dukkehuset hennes og beit henne i stumpen så hun ikke kunne sitte på tre dager. I middagsselskaper drakk jeg dessuten opp brusglasset til søsteren min først, før jeg løp rundt til mitt eget og hylte det i meg før noen hadde fått sukk for seg. Jeg var nok et sympatisk barn…
5. Da jeg var liten slo jeg først og grein etterpå. En snedig måte å forblinde mamma da hun kom ut for å kjefte. Noen måtte jo ha slått meg, ikke sant, siden jeg grein først?
6. Jeg elsker å prate med ungene mine. Særlig etter at de har lagt seg under dyna og alle de store tankene kommer. Aldri er vi nærere enn da.
7. Akkurat nå har jeg en Cola-kork ved siden av meg hvor det står: “Du er skjønn i kveld” Den skal få ligge der like mange kvelder som jeg trenger å føle meg skjønn.
8. Aha, nå kom jeg på en til – jeg har bursdag i dag faktisk! Født i det Herrens år 1974, da jorda var flat og midgardsormen voktet.
9. Jeg har alltid tøfler på. Enda er jeg kald på føttene. It’s going to be a long, cold winter…
10. Da jeg var mellom fire og fem år satt jeg på trehjulssykkelen min utenfor blokka vi bodde i og hadde linet opp gutter som kunne få kysse meg. De gikk fram, fikk kysset sitt, og stilte seg deretter bakerst i køen igjen. For en herlig måte å få dagen til å gå! … Helt til mamma kikket ut av kjøkkenvinduet. Hun var ikke imponert. Selv om jeg satt så fint på den røde trehjulssykkelen min på gårdsplassen.


Vel, det var ti underlige fakta om denne bloggeieren. Nå anser jeg utfordringen for tatt, Fru Storlien, og vil sende den videre til Solskygge, for hun er jo genial på sånne lister. Gudd løkk ån ju, Snoopy!

Åtte ord mot byggverk

    – Du skal grine når du føler for det, sa du. Ja, tenkte jeg, jeg skal grine når jeg føler for det. Håret bundet i hestehale rørte seg svakt i takt med hodebevegelsen da jeg nikket mot deg; jeg skjønner hva du sier. Jeg vet ikke om du så at ordene dine beveget meg. At du traff bullseye med de åtte ordene før jeg rakk å heve skjoldet mitt mot pila di. Stein for stein med granitt har jeg lagt. Sirlig hugget for å passe hverandre. Flate mot flate. Pusset, for å ikke etterlate trekkfulle mellomrom hvor kald luft kan passere. Tykke pølser av mørtel mellom lagene. Den perfekte blandingen av leire, sand og kalk. Spesialtilpasset for å vare i tusen år – eller hvor lenge en følelse kan vare. Spesialtilpasset, fordi jeg tenker at en følelse vil skape bølger, en bølge vil skape etterdønninger og etterdønninger vil skape understrømmer jeg ikke kan ha som forstyrrende elementer i livet mitt. Naturkrefter som må temmes. Presses i form eller utenfor form. Presses til å slikke oppover steinveggene, men aldri innenfor. Aldri innenfor. Den herdede mørtelen og de tykke steinveggene er beskyttelsen jeg har. Lenge trodde jeg at de beskyttet mot det uforutsette. Stormene som kommer i høstmånedene. De plutselige vindkastene som sliter vimpelen fillete. Svabergene som blir slukt av de grådige bølgene. Først nå har jeg forstått at jeg har beskyttet meg mot meg selv. Først nå har jeg forstått at steinveggene har holdt varmen ute og kulda inne. At jeg har laget muren så tett at musene gnager møblene til reirfyll i ro og mak.

Det er enkle ord, de åtte du sa. Det er en enkel tanke. Vel ment, så mye så jeg i øynene dine. – Du skal grine når du føler for det, sa du. Ja, tenkte jeg, jeg skal grine når jeg føler for det. I hvert fall skal jeg gjøre mitt beste for å kjenne etter om jeg føler for det. For den som blander perfekt mørtel er en mester i sitt virke og er mest opptatt av at det skal holde i tusen år. Likevel kan det skje at en mester ikke ønsker å gjøre familiebedrift av det, føre tradisjonene videre. La det stoppe her. La neste generasjon slurve med mørtelen, slippe høststormene inn, våge å slippe buktende sjøormer løs i det frådende havet og nyte understrømmen den piskende halen gir. La mitt byggverk bli ruinenes nedfallsfrukt, opplyst av kveldssol i oransje, med rosa strandnelliker svaiende i havbrisen. La mitt byggverk slås til bakken som et fyrstikkhus. La meg bli en slagen mester! Intet mer ber jeg om.

Pedagogisk mor redder dagen

Noen ganger kan det være tungt å komme igang med leksene for små vampyrer. Selv på tredje klassetrinn. Man må lese Tuba Luba-leksa fem ganger og svare på spørsmålene som følger med, man må streke under ordene som inneholder æ og finne det/Det i teksten. Etter dette må man igang med alle huskeordene og det kan være en kjedelig affære. Selv for vampyrer på tredje trinn. Da hjelper det å ha en pedagogisk oppfinnsom mor, som for et lite øyeblikk føler seg som Pippilotta Rullgardina Viktualia Krusmynte Efraimsdatter Langstrømpe, og kaster alle hverdagsregler og lekseregler overbord;

Vi kjøper bokstavkjeks for å skrive huskeord! Tjolahop tjolahej tjolahopsasa! Så spurter vi til butikken i alt for store mannesko, med stripete knestrømper under en liten minikjole og flettene rett ut – og kjøper bokstavkjeks. Tjolahej! Vel hjemme tømmes bokstavene på tallerken, ødelagte kan få spises underveis, men vi må gjemme de hele. De som kan brukes til øving. Så er det bare å stave ivei. For en lykke! For en Herrens dag! For en vidunderlig og opphøyd mor! Tjolahop!

Selve rosinen i kjeksen pølsa kommer selvfølgelig til slutt; Skriv “spis”! lyder den geniale mors ordre. Og vampyren han skriver:

Og sådan gikk det til at Minstemann Vampyr gjorde leksa si med fryd og den pedagogiske oppfinnsomme mor reddet dagen.

Obs! Enkelte kunstneriske friheter er tatt i teksten og samsvarte ikke helt med selve hendelsen når det gjelder klesdrakt.

Hvis jeg kunne forandre én ting i verden

Solskygge skrev for noen dager siden om en utfordring hun hadde fått – hva ville hun velge hvis hun kunne forandre én ting i verden? Svaret hennes var vakkert; “Jeg ville sørget for at alle mennesker fikk oppleve ekte vennskap og gleden det medfører.” Vel, etterpå har jeg tenkt og fundert, hva ville jeg velge om jeg kunne forandre én ting? Jeg har unnlatt å lese andres blogginnlegg om dette temaet i dagene som har gått, for ikke å bli påvirket (eller stjele andres tanker, noe jeg altså godt kan ha gjort, men da er det i hvert fall helt utilsiktet).

Jeg har kommet fram til at det jeg ville svingt tryllestaven over er respekt. Ikke liksomrespekt som i at joda, jeg skjønner hva du sier, men det jeg har å si er alltid mer riktig. Jeg mener R.E.S.P.E.K.T. med store bokstaver (og punktum i mellom og fete typer, som du ser).

Respekt begynner hos en selv – jeg mener man må ha en viss grad av respekt for seg selv for i det hele tatt å kunne respektere andre. Å kunne si til seg selv i speilet (eller uten speil, for den del) at “jeg duger, jeg er unik, jeg er verdifull, verden behøver akkurat meg!” For det ligger en grunnleggende trygghet i det å vite at man er verdifull uansett, og da er det så mye enklere å trygt kunne si til noen; “Jammen har vi forskjellige meninger, men jeg respekterer deg for dine.” I tillegg vil man kunne finne rom i seg til å respektere hverandre for utseendet, for seksuell legning, for religiøs overbevisning, for hudfarge, for etnisk opprinnelse, for politisk tilhørighet (det gjelder selvfølgelig ikke de som stemmer Frp, hehe), for alt levende liv på jorda – både på to og fire bein og seks bein og de som ikke engang har bein, for at du tør å være deg og skille deg ut fra mengden, for for for … Etter at jeg har svingt tryllstaven vil respekten bre vidt og bredt om seg på hele kloden, ser du.  I min naivitet ser jeg at det ikke lenger er grunn til å krige om et land flere vil ha størst del og mest goder av, for vi respekterer jo alles ønsker og rettigheter om å dele landet redelig i fred og fordragelighet.

Respekt er å lytte til andre og vite med hele seg at også de er like verdifulle som deg! Ja, det ville jeg forandret på om jeg måtte velge bare én ting.

Illustrasjon: Doug Savage

Å grave sin egen grav

Etterpå holdt han rundt henne bakfra. Omsluttet henne med armene som fremdeles var fuktige av svette. Pustet i nakken hennes. Fylte lungene med lukten av henne. Hun lå med øynene halvveis lukket. Kroppen tung av tilfredshet.

   - Du har en lukkethet som gjør meg usikker på deg, sa han lavt og fulgte det underste silkehåret med leppene.
   - Javel.
   - Skjønner du hva jeg mener? Jeg klarer ikke bestemme meg for om det irriterer meg eller tiltrekker meg.
   - Åpenbart det siste. Hun kjente hvordan håret på brystkassa hans stakk henne på skulderbladene og flyttet seg nesten umerkbart unna. Hun mer hørte enn merket at han smilte.
   - De trenger for så vidt ikke være motsetninger, de to, irritasjon og tiltrekning, det er vel du et godt eksempel på? Jeg tror det irriterer meg at du ikke åpner deg for meg, men samtidig tiltrekker det meg fordi det gjør deg litt mystisk. Utilnærmelig, om du skjønner. Men det blir bra sex av det. Kombinasjonen pirrer meg.
   - Jaha. Hun la armene sine i kors over brystene, så de ikke lenger rørte ved tentaklene hans.
   - Fortell meg om hverdagene dine.
   - Du er ikke en del av dem.
   - Jeg vet det. Det er derfor jeg ber deg fortelle.
   - Nei.
   - Nei, hva? Nei, det er ikke derfor jeg ber deg fortelle? Eller nei, du vil ikke fortelle?
   - Jeg ser ikke hva mine hverdager har med oss å gjøre. Hun skjøv hoftene framover for ikke å kjenne det slappe lemmet hans mot rumpeballene.
   - Ser du! Det er jo akkurat dette jeg prater om! Du slipper meg ikke innpå deg i det hele tatt.
   - Du har akkurat vært inni meg. Er ikke det nært nok?
   - Vet du hva jeg tror?
   - Nei, og jeg er, for å si det rett ut, ikke særlig interessert i hva du tror. Hun vred seg ut av grepet hans, svingte bena utfor kanten og satte seg opp. Ryggen rak mot ham. Nakken steil. Avvisende.
   - Jeg tror du er livredd. Ja. Det er det jeg tror. Jeg tror du er redd for å knytte deg til noen, eller meg, i dette tilfellet. At du er livredd for at noen virkelig skal se deg!
   - Som jeg akkurat sa; jeg er ikke særlig interessert i hva du tror. Hun strakte seg etter den hvite sommerkjolen og dro den raskt over hodet idet hun reiste seg.
   - At du kler på deg, beviser ikke det relevansen i det jeg sier?
   - Det er sikkert relevant for deg. Grunnlaget ditt for å tro noe som helst om meg, er vel egentlig ganske tynt og jeg er ikke interessert i meningene dine.
   - Du er redd for at jeg skal se at du innerst inne er sårbar og følsom, er du ikke? Eller er det de mørke sidene dine du ønsker å skjule? Jeg har sett dem, vet du. Jeg har hatt tannmerker i skulderen i dager etter møtene våre. Tror du ikke jeg vet at du syder av aggresjon og tilbakeholdt frustrasjon under det kjølige og velstelte? Tror du ikke jeg ser deg? Han satt i sengen nå. Håret var bustet på siden. Øynene både harde og triste på en gang. Hun snudde seg bort. Kjente den eldgamle trassen velte rundt i magen, slå knute på seg og bli velkjent isblokk. Hun trakk undertøyet over anklene og raskt oppover, fant skoene der hun hadde sparket dem av seg ved salongen. Kjente hvordan isen bredte seg utover, oppover og nedover, til den nådde hjertet og stivnet vannet ved vippene. Hun bøyde seg fram mot speilet, førte leppestiften mot munnen, og da hun var fornøyd med resultatet, snudde hun seg;
 
   - Det var hyggelig så lenge det varte. Tennene var små isbreer mot plommefargede lepper. – Vet du hva jeg tror? Jeg tror du er livredd for ikke å bli sett. Redd for at noen bare vil ha kroppen din og ikke det bløtkokte hjertet ditt med på kjøpet. Vel, noen ganger er en spade bare en spade. Det burde du legge deg på minne.

Vampyrenes desillusjonerte mor

Eldstemann Vampyr kjempet sin vei ut i verden en Herrens dag for snart elleve år siden. For øvrig i et forrykende snøvær, men det er en digresjon, for den slags teller jo ikke med i den store sammenhengen. Uansett, da øyeblikket endelig kom og vi lå hud mot hud, og jeg kunne snuse inn lukten av ham fra det lyshårede hodet, da tenkte jeg at denne ungen, han skulle bli noe helt for seg selv. Han skulle frigjøre seg fra stereotyper og roller. Ja, han skulle bli en foregangsfigur for sin generasjon, tenkte jeg, oppildnet og utmattet.

Vel. Som sagt er det snart gått elleve år. Jeg er usikker på hvor jeg feilet. (Selv om det i dette tilfellet, som i de fleste andre tilfeller hvor noen feiler, er ganske klart at feilen må ligge hos Vampyrens far. Det er jo åpenbart, det vil du få se.) I min oppstemthet over å få oppdra guttebarn frie for tidligere generasjoners indoktrinering og, la gå, la meg si det, farssidens hang til syting over bagateller, har jeg nok dessverre oversett ett og annet underveis. Jeg skal ta det på min kappe.

I dag kom nemlig Eldstemann Vampyr hjem fra skolen med gress på hele buksa, jakka full av jordflekker og sykkelhjelmen på snei; han hadde hatt et heller ulekkert svalestup fra sykkelen i en ugjestmild grøftekant. Da han var vel inne, kom tårene, som ikke ville la seg stoppe på noe vis, før nesa var snørrete og rød, og øynene hovne. Rensing av sår på håndbaken førte med seg minutter med hyling; det var åpent langt inn og han hadde grus der, måtte jeg vel skjønne!

Den sindige mor beholdt selvfølgelig roen og medfølelsen, mens hun kvalte en smule latter i halsen over denne noe teatralske oppførsel i hjemmets kjøkken. Da Minstemann Vampyr kom hjem etter sin skoledag, kunne Eldstemann øse av sin ulykksalige hendelse og dagens store skader. Noe betuttet måtte han innse at Minstemann ikke syntes dette var noe å ta så på vei for. Men selvmedlidenheten lot seg ikke stanse så lett og ved leggetid fikk den seg et peak av dimensjoner etter nok en runde med pyrisept:

   - Jeg klarer ikke å klatre opp i senga! *uuhuu* – Hjelp meg da, jeg kommer ikke under dyna! Og hvor skal jeg gjøre av hånda i natt? Kanskje jeg kan få sånn til å henge armen på som de har på sykehuset? *aauuu* (På dette tidspunktet lå han og krøp som en sel på dynetrekket med armen i været.) – Og se på kneet mitt da! Det er røde streker rundt hele såret og det er lo inni der!

Han fikk hjelp av sin mor, som på dette tidspunktet ikke lenger kvalte latteren, til å komme seg under dyna. Da sank han ned på puta med et langt sukk og et lite stønn over hvordan verden behandler ham. Han har alltid uflaks! Han er nesten som Donald Duck! Minstemann Vampyr lo så han rullet i underkøya.

   - Jeg tror jeg har blåpropp! 

   - Får håpe du får en god natt likevel da. Masse glad i deg. Sov godt, gutten min.

   - Det får vi nå se på. Det er ikke sikkert vi ses i morgen.

   - Jeg tror nok du overlever.

   - Det får vi se på. Jeg håper det.

   - Jeg håper det jeg også. God natt.

Vel, uten å si for mye om kjønn, smerter og sykdom, føler jeg likevel at noe har sklidd ut i forhold til mitt håp om en helt ny generasjon gutter. Minnet om deres fars ynkelige hyl om smertestillende under vanlig omgangssyke, gjør at jeg i kveld er noget desillusjonert. Enough said.